I alle fall, min datter på snart fem år, hadde i flere uker gått og spurt meg om jeg ikke kunne lage lasagne. Jeg er ikke særlig tilhenger av tomatsaus mat, men hvorfor ikke innfri et slikt ønske av og til. For å gjøre det hele litt spennende, kjøpte jeg posjonsformer. Det ble en suksess. Alle fikk sin egen form med lasagne. Kjempe spennede, syntes barna.

Øvernes holdt apell til de fremmøtte. Hun rettet fokuset mot viktigheten av å bry seg om hverandre. Øvernes oppfordret innbyggerne i byen til å se fremover og jobbe for å bekjempe rasisme, gjennom å være mer inkluderende. Hun har et viktig poeng. Et smil eller et nikk til den nye naboen, eller en telefon til den nye innvandrerfamilien i barnas klasse, kan være en god start. Kanskje er det nettopp vi som skal invitere de nye innbyggerene hjem til oss.

I dag utgjør, i følge tall fra Finnmark Dagblad, utgjør omtrent 11 prosent av innbyggerne i byen innvandrere. Byen er ikke ukjent med innvandrere. Store deler av arbeidskraften, på det som tidligere utgjorde hjørnesteinsbedriften i Hammerfest, hvitfisk produsenten Findus, bestod av arbeidskraft fra flere nasjoner. Derfor kan det være på sin plass å presiere at innvandring langt i fra er et nytt fenomen i byen.
Men er det riktig å fryte rasisme på bakgrunn av en enkeltepisode? Etter terrorangrepet 22.juli på Utøya og i regjeringskvartalet, er det nødvendig å markere synspunkter og holdninger, når slikt skjer. Vi må vise i fellesskap at vi tar avstand fra slike handlinger. Også Hammerfests ordfører, Alf E. Jakobsen, holdt tale på rådhusplassen, og han trakk frem situasjonen til mange hammerefestinger under 2.verdenskrig og Hammerfests posisjon som en en internasjonal by. Ordføreren fortalte at bekjempelse av rasisme kommer til å bli diskutert i en rekke fora i kommunen. Blant annet på ungdommens kommunale samligssted, Bootleg.

Som mørkhudet innbygger i Hammerfest, har det hendt, at jeg har fått spørsmål om jeg noen ganger har opplevd rasisme i byen. Heldigvis, har jeg aldri møtt på folk som har vært krenkende eller frekk. Men det har slått meg at jeg i mange situasjoner, har fått høre at ” du er jo akkurat som oss”. Hva om jeg ikke hadde hatt norsk som morsmål? Hadde situasjonen vært anderledes da? Er det slik at det er lettest å akseptere folk som er mest mulig lik oss selv?
Jeg synes kveldens markering var et skritt i riktig retning i rasismedebatten i byen.

Er pynten fin og er det barna som har lagd den? Nå kjenner jeg godt til juleverksteder etter flere år i grunnskolen. Både som elev og som lærer. Som barn elsket jeg disse dagene. Det var harmoni på skolen. Jeg trodde i hvertfall det. Vi meldte oss på grupper med ulike aktiviteter, hvor skolens formingskyndige personale, instruerte oss elever, hvordan vi skulle løse det som den gang ble kalt for formingsoppgaver. Vi lagde klokkestreng, juletrepynt i halm og vi støypet lys. I bakgrunnen kunne vi høre svak julemusikk fra en av skolens få kassettspillere. Lærerene fremstod som rolige. Det var hverken mas eller jag på disse dagene. I alle fall ikke slik jeg oppfattet det.

Hvordan foregår juleverksteder for yngere barn? Barn i barnehagealder for eksempel. Hvem limer på øynene og hvor kreativt er det egentlig med halvfabrikat fra Panduro? Hvorfor er ikke dette et tema på foreldremøtene? Jeg vet selvsagt hvorfor. Jeg ville mest sannsynlig blitt sett på som småfrekk, om jeg ytret slike tanker på et felles møte i barnehagen eller på skolen, for den saks skyld.Jeg hadde blitt mora til han gutten som ikke er fornøyd med sønnens gaver. Det hadde vært grobunn for mange spekulasjoner rundt omkring på ulike pauserom i barnehager og på skoler. Men hva betyr et slikt juleverksted for forming som et kunstfag? Jeg antar at det betyr svært lite.

Juleverksted er etter min mening, forankret i en typisk adventsaktivitet, som har fått merkelappen koselig.Tradisjoen har mest sannsynlig overlevd seg selv, uten pedagogiske debatter, bare påvirket av masseproduksjonens ideologi. Hvor er røstene til formingslærene blitt av? De er selvfølgelig begravd i realiteten om at faglærer er blitt et skjellsord. Juleverksted er blitt en dag hvor barn lager flest mulig gaver til slekt og venner, uten hverken å lære teknikker eller legge flid i arbeidet. Og det er vi voksne, inkludert meg selv, som lærer barna det. Seksti minutter på hver stasjon, også rullerer vi tre til fre ganger i løpet av dagen. Slik lyder stemmen min på juleverkstedet. Kan julepynten da bli fin?

Kombinasjonen av musikalske brødre fra Kåfjord og en Andenesværing på vokal, gir resultater. Om folk flest noen gang får være med på å utnevne årets live-band, vil jeg definitivt, gi stemmen min til Violet Road. Redrum danset da bandet hadde konsert i Hammerfest. Det var ei god vitaminsprøte å få med seg denne konserten.

Men er det da nødvendig å pine seg selv med en slik “hold in” kjole? Vel, nødvendig er det definitivt ikke. Når folk blir bedugget, tror jeg ærligtalt ikke, det er noen som teller valkene til hverandre. Folk blir som regel penere jo seinere ut på natta det lakker og lir. Og tenk deg den skuffelsen det blir, om det blir en kosestund med en eller annen kollega. Da snakker vi om en skikkelig blå-mandag…

Tilbake med hagemøblene – klokka stilles tilbake.

Frem med hagemøblene – klokka stilles fremover.